Er det EN ting jeg virkelig har problemer med å svelge så er det når noen blir behandlet urettferdig eller dårlig! Jeg har alltid hatt et behov for å hjelpe og forsvare de som ikke kan det selv. Og det er jeg glad for! Men når urettferdigheter rammer de nærmeste eller en selv kan jeg bli så sint at tårene strømmer! Og i det siste har jeg fått kjenne godt på denne følelsen både på barnas og egne vegene! Jeg kan ikke fatte hva det er som driver folk til å behandle hverandre dårlig - og det med viten og vilje!?! Hva er det som gjør at noen bare antar og tror det verste om andre? Og ikke minst går rundt og snakker usannheter og får med seg andre slik at man er flere om å behandle noen dårlig?! Vet de ikke at de sårer og at det skader for livet? Hvordan både barn og voksne kan få seg til å si og gjøre de utroligste ting - og det med sikte på å skade eller henge ut andre? Det virker ikke som det ligger noen åpenbar grunn rundt hverken ut-frysning eller drittkastingen. Og foresatte evner ikke til å se at deres gullunge kan være den som oppfører seg slik med andre, de er rett og slett ikke interessert i å ta tak.. Jeg håper at om jeg eller mine barn sier eller gjør sårende ting, at det blir tatt opp - det er jo eneste måte man kan rette opp i ugreie ting. Kanskje er jeg godtroende som alltid vil tro det beste om andre og alltid tror at alle andre også har mitt beste i tankene. Jeg håper mine barn har en god bagasje og sterk nok rygg til å bære både den og all motbør de måtte møte! Det er vondt å se at noen ikke bli inkludert når det aldri har vært noen konflikt, aldri har vært noen åpenbar grunn - det oppleves svært urettferdig. Og komme med små drypp av at de ikke vil ha deg med eller inkluderer, slenger dritt eller tror dårlig om deg/dine er rett og slett svært krenkende!
bilde www.pinterest.com
