«den ettermiddagen, da vi var tilbake i leiligheten, trakk jeg meg tilbake til rommet mitt og bestemte meg for å lese de første linjene i min nye venn. Før jeg visste ordet av det, hadde jeg falt redningsløst inn i den...
Etter som beretningen gikk sin gang, begynte oppbyggingen å minne meg om en av de russiske konene som inneholder utallige miniatyrer av seg selv. Skritt for skritt løste fortellingen seg opp i tusen historier, som om beretningen hadde trengt inn i et speilgalleri, og dens identitet hadde spaltet seg i flere titalls reflekser samtidig som den var én og den samme. Minuttene og timene fløt bort som en luftspeiling. Flere timer senere satt jeg fremdeles oppslukt av beretningen og enset knapt klokkene som slo midnatt i den fjerne katedralen. Nedgravd i det kobberrøde lyset fra leselampen sank jeg bare dypere i en verden av bilder og inntrykk jeg aldri hadde kjent maken til. Personer som forekom meg like virkelige som luften jeg pustet i, trakk meg med inn i en tunnel av eventyr og mysterier som jeg ikke ønsket å komme ut av. Side etter side lot jeg meg omslutte av historiens trolldom og dens verden, helt til morgengryets pust strøk over vinduet og mitt trette blikk gled over bokens siste side. Jeg la meg i det blålige demringshalvmørket med boken på brystet og lyttet til den sovende byens brus som kom dryppende over de purpurskimrende hustakene. Søvnen og trettheten banket på, men jeg strittet imot. Jeg ville ikke gi slipp på historiens forhekselse, ikke si farvel til dens personer.»
Sitat fra «Vindens skygge» av Carlos Ruiz Zafón
Bilde fra www.pinterest.com
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar